Farvel, mor! Alt kommer til å gå bra!

I slutten av juni fødte katten til naboene våre på Enger tre små kattebabyer. Så i hele sommer har de små krabatene bidratt til den komplette sommeridyll på gården.

Kattemor og barn har holdt hus på stabburet, og til glede for oss og alle de besøkende barn vi har hatt innom i løpet av sommeren, har vi kunnet kose seg med kattungene så mye vi ville.

Så søte at det går nesten ikke an!

Jeg har blitt veldig glad i nabokatten, og etterhvert også i de små - selvsagt! Så jeg engasjerte meg for å hjelpe til med å finne gode hjem til pusebarna, slik at de ikke skulle trenge å ende opp i en annonse på finn.no. Eller, Gud forby, måtte avlives. Så jeg opprettet et album på Facebook med bilder av kattungene og spredte det så for alle vinder. Og visst kom det respons!

Denne nydelige frøkna var den første som fikk nytt hjem. Moren og broren til kjæresten til en kompis av Andreas ønsket seg veldig en katt, og hadde falt helt for bildene av pusen med det spesielle fjeset! Stabburet på landet skulle dermed byttes ut med romslig husvære på Veitvet i Oslo!

Lillegutten i flokken var neste ut. En venninne av meg delte Facebook-albumet videre med sin venninne, Marte. Hun tok så kontakt med meg, og jeg oppdaget at Marte var like kattefrelst som meg - O lykke!

Faktisk så frelst, at hun og samboeren like godt bestemte seg for å ta to! Så da ble det avgjort at både den lille gutten og søsterens hans med det nysgjerrige blikket skulle få adresse Oppsal i Oslo - hvor kult er ikke det?!

Så søndag for to uker siden var det tid for oppbrudd... 
Kompisen til Andreas kom kjørende fra Oslo til Østre Enger sammen med kjæresten Thea og moren hennes, som skulle bli den ene kattejenta sin nye matmor. 

For å gjøre reisen og overgangen litt lettere for de små, fikk de alle tre reise sammen i ett bur inn til Oslo. 
Det var trist og rart å se de forlate, men vissheten om at alle tre nå hadde fått fantastiske hjem var en stor lettelse.

Da bilen med kattungene hadde rullet avsted i regnet gikk jeg rett tilbake til stabburet, for å se til mammapusen. Hun som helt plutselig skulle forholde seg til at alle ungene hennes hadde blitt borte. Hele helgen hadde jeg gruet meg til det. Hun virket rolig da jeg satte meg hos henne på stabburstrappa, men hun gråt med det såreste "mjau" jeg noen gang har hørt. Først ville hun bare ligge et stykke fra meg, hvor hun så på meg med et hjerteknusende blikk. Så kom hun og la seg i fanget mitt, og jeg måtte gråte en skvett mens jeg lovet henne at alt skulle gå bra. 
Slik trøstet vi hverandre, til hun hoppet ned og forsvant ut i det fri. Jeg tror hun forsto, for hun er en veldig klok og flink liten katt.