Man høster som man sår

Før ankomst på Enger fryktet jeg at det skulle være for sent å høste min lille avling. Men siden det var sommervær i stedet for frost forrige uke, så viste det seg at jeg kunne spart meg bekymringen. 

Basilikumen min hadde riktignok visnet hen, men mynten struttet sterk og fin i høstola. Gøy å se at en sliten rest av en butikk-kjøpt urt kan få nytt og bedre liv i en plantekasse! Jeg dro opp hele rota og satte den tilbake i ei potte. Neste utfordring blir å overleve i kjøkkenvinduet i byen.

Av alt jeg sådde i vår er det uten tvil bladpersillen som har gjort størst suksess.

Jeg var veldig spent på rødbetene... Men de ble ikke så frodige som jeg hadde håpet. Jeg burde antakeligvis tynnet litt ut, og fått flere store i stedet for mange alt for små. 

Tre-fire stykker på denne størrelsen, resten gikk i komposten. Bratt læringskurve og bedre lykke neste vår, om ikke annet.

Neste ut var gulrotstampen på tunet!

Også her burde jeg tynnet ut på et tidlig stadium. Mamma prøvde å lære meg, men jeg ville ikke høre. 

Men det ble et fint knippe med søte knaskenøtter!

Ingenting er som egen avling, uansett!

Sukkerertene jeg plantet i blomsterbedet ved låven var et slags eksperiment jeg ikke helt våget å tro på. Sist jeg var på Enger avskrev jeg det som en fiasko og tenkte ikke mer på det. Men jaggu ble min pessimisme gjort til skamme!

Flust  med fine belger!

Knasende sprø og kjempegode!

Helt grei førstereis som grønnsaksdyrker, lar jeg stå som konklusjon. Til våren blir det andre boller!