Å pakke sammen et helt hjem...

I mai var det to år siden jeg flyttet til leiligheten som i enda en liten stund skal være mitt hjem.

I juli er det to år siden kattepusene kom dit for første gang og raskt ble en del av familien...

 ...og nå i juni ble det ett år siden Andreas flyttet inn.

 Jeg var overlykkelig over å endelig ha noe helt for meg selv.

 Hele 50 kvadratmeter hvor bare jeg skulle bestemme!

Etter flere år med samboerskap og kollektivtilværelse var det deilig å skulle være helt selvstendig. Selv om kollektiv definitivt har sine fordeler og sin unike sjarm, så er det noe med det å ha bare sitt eget rot å forholde seg til. Å ikke stå i dokø. Å bare være herre i eget hus!

Det har vært to fine år på Majorstua, selv om jeg aldri har fått særlig hjemmefølelse i bydelen.

Ofte har jeg tenkt at vi vil alltid ha spesielle minner herfra - vårt første hjem sammen. Og humret litt over tanken på noe av det vil skal huske: "Tenk så trangt vi hadde det! Bare ett bad! Ingen utsikt over havet! Hvordan klarte vi oss uten hage og terrasse?!" Kanskje vil vi finne på å til og med lengte tilbake...

Nå pakkes hele leiligheten sakte men sikkert ned i esker. Bittelitt vemodig, men mest av alt er det spennende å tenke på alt det nye som ligger foran oss.