Et siste måltid

Jeg blir stadig plaget av veps når jeg inntar måltider på vår herlige veranda. De er ikke spesielt aggressive, er stort sett ute etter det som måtte være av sukkerholdig føde å forsyne seg av. Vi veiver og jager og ønsker de fanden i vold.


I dag skjedde det samme, men vepsen forlot etter en slurk appelsinjuice og jeg fikk være i fred. Litt senere på dagen fant jeg en av de liggende på gulvet i stua. Katten lusket skyldig fra åstedet. Jeg så på vepsen og syns med ett synd på den. Ikke bare har levende skapninger livets rett, de har også rett på en ny sjanse. Så jeg løftet stakkaren bort til frokostbrettet mitt som enda stod ute.

Jeg ga han en liten skvett appelsinjuice som han slurpet i seg.

Så tok han en runde på den rød løperen til ære for makrofunksjonen på kameraet mitt.
Har dere noen gang sett for et usannsynlig lite punkt på kroppen som holder de to delene en veps består av sammen?

Den lille fyren virket enda litt pjusk og jeg tenkte den sang på siste verset. Som et siste måltid serverte jeg en dråpe gresk lynghonning på en tannpirker. Suksess! En liten stund etterpå hadde han fløyet sin vei.


Sånn, da burde jeg ha opparbeidet meg karma nok til mange vepsefri år fremover!