Vi e sterk og kan ta ka som helst når det kommer, Vi har sola og snart e det sommer

Klokka 10 var vi klare, Pappa og jeg. Min første skitur siden mars i fjor, med forventning om å få se sola. Den har vært borte siden november i fjor, og med tungt skydekke hele siste uke har det vært dårlige forhold.
Ute i det klare været står Bestemors spark, og termometeret viste -12.

 Vi tok fatt på oppoverbakkene og så sollyset bade Blåhatten i gull.

Også Nattmålsfjellet som rager over hjembygda mi fikk smake.

Pappa går foran og pløyer de gjensnødde sporene.

Og DER fikk vi hele solskiva rett i fjeset! 

Jeg har selvsagt sett sola gjennom vinteren i Oslo, men etter to uker her nord var det ikke vanskelig å kjenne på følelsen av lengsel og forventning som jeg har vokst opp med.

Masse snø på skogsveien som leder frem til hytta.

Siste biten fikk jeg gå foran.

Der solen skinte inn mellom snøtunge grantrær kunne vi stoppe og kjenne sola varme i ansiktet.

Er det ikke vakkert?

Etter en liten time er vi fremme ved den lille hytta som nesten er borte under all snøen. 

Pappa bygde hytta midt på åttitallet, da var den lekestue til meg. Ingen andre hadde så stor og fin lekestue, og jeg husker jeg stolt invterte til stort innvielseskalas. Da jeg og mine søstre hadde vokst fra den kjørte Pappa stua opp i skogen. Med et lite påbygg ble det ei koselig lita hytte.

Fin tur for uerfaren skiløper, og godt å sette seg inne og spise niste.

Pappa fikk fyr i ovnen og vi varmet oss godt før vi satte utfor bakkene og hjem igjen.

Super start på en tirsdag!